Kort om juletradisjoner i Sápmi og Norge De samiske juleskikkene kan spores tilbake til den gamle, samiske førkristne religionen – noaidevuohta. Noen av skikkene er konkretisert som julesymboler i tegninger på skinnet til runebommen eller trommen – goavddis som den samiske åndelige høvdingen – noaidien brukte. Her finner man symboler av de samiske guddommene som man ofret til julehelga. Det var f.eks. Čáhcealmmái – Vannguden som rådde over fangst og fiske i havet, elvene og innsjøene. Det var Bieggaalmmái – Vindguden som rådde over vær og vind, var viktig under villreinfangsten, f.eks. bestemme vindretningen. Det var Sáráhkká – skapningens mor og kvinnenes gud som holdt til under grua i gammen – goahti. Hun skulle sikre dyrs og menneskers fruktbarhet, og hun hjalp gravide kvinner og bisto ved fødselen. Det var Juoksáhkká – buegudinnen som våket over guttebarna slik at de kunne bli gode jegere, og Uksáhkká – dørgudinnen, som voktet døra, så onde ånder ikke slapp inn gjennom døra. Og til slutt ble det ofret til Áski – julemånen, som skulle gi lys under mørketiden. Mot julemånen hengte man gjerne opp en messing- eller hornring i gammens røykåpning, så onde ånder ikke slapp inn gjennom denne åpningen. Samene hadde også en annen guddom som var knyttet til jula. Det var Juovlahearrá (lånord fra norsk). Til han ofret man reinblod (også brennevin) i jula. Ofringen skulle gi jaktlykke. Andre steder ofret man små julebrød til han. Disse brødene ble hengt opp i trærne i små neverkrukker. Atter andre steder ofret man noe av den reinen og sauen som ble slaktet til jul. Disse offergavene ble lagt i små båter som var laget av neverstykker og hengt opp i trærne. Man la kokt kjøtt av bl.a. reinkalv som var slaktet julaften, noe smør, ost og brød i neverbåten. Så dro man sammen trær og kvister i en stor haug og satte denne neverbåten på den. Der ble den stående hele julehøytida. Denne tradisjonen var bevart i de kystsamiske områdene i Finnmark langt ut i 1700-årene, skriver Knud Leem som var misjonær i kyst-Finnmark 1725-1734. Boka hans om "Finnmarkens lapper”, kom ut i 1767. Disse juleskikkene ble holdt i hevd til langt ut på 1800-tallet. Men de ble praktisert i det skjulte av redsel for å bli oppdaget av prester, som ville disse samiske, "hedenske” skikkene til livs. Johan Turi (1854-1936), født i Kautokeino, skriver bl.a. følgende om samiske juleskikker i boka "Muitalusat samiid birra”, 1910 (Min bok om samene), oversatt fra samisk: Den dagen som er før julehelga kalles ruohtta – kvelden, og det er den farligste kvelden. Hvis ungene da holder altfor mye leven, kommer de ut for spøkelser..      De gjør ferdig alt som de trenger i julehelga. De slakter rein, og syr alt som de trenger til jul, og de hugger veldig mye ved. Og når de har såpass at det varer julehelga, så rydder de rundt hoggstabben, tar bort alt riset og stabler veden helt fint – det skal ikke stikke ut noe så stalloen sin raide hekter seg fast. Og det skal settes en kvist bak hoggstabben, som stalloen kan binde raide sin i, mens han går inn i gammen. Så setter samene fram en kjele helt full av vann – for at stalloen ikke skal ha makt til å gjøre noe.      Anders Larsen (1870-1949), født i Luokta i Kvenangen, skriver dette om juleskikker blant sjøsamene i boka "Mearrasámiid birra” – "Om sjøsamene”, 1950, 2014, oversatt fra samisk: Om julekvelden og julenatt var det før i tiden megen overtro. Gamle folk forbød barna å gå på ski julekvelden. De sa til barna at da tok julekallene (juovlagállát) mot dem i en sekk. De ville ikke at barna støiet i julen. Julekvelden satte de gamle samer en kopp vann på bordet, forat julekallen skulle finne vann å drikke for sin tørst, når han kom inn. Hvis han ikke finner vann, suger han blodet av husets folk, og så blir de syke. Aage Solbakk 22.12.2015 Mihkku Solbakk